Not that kind of doctor

7 minutes to read

4 Comments on Noen tanker om en fullført doktorgrad

Noen tanker om en fullført doktorgrad

Paradokser, klissete metaforer og hvorfor videregående var vanskeligere.

Etter tre år som doktorgradsstudent kan jeg nå, helt på ordentlig, legge bak meg opptil flere kapitler i livet mitt. Fredag 21. oktober disputerte jeg for doktorgraden min, og etter et par timer med utspørring fra to av verdens fremste eksperter på det jeg driver med, kunne komiteen meddele at de hadde funnet meg verdig tittelen og at jeg endelig kunne kalle meg Philosophiae Doctor, eller Ph.D.3

Med det må man vel med rette kunne utbryte:

Huzzah!

Jeg og Aina med champagne i glassene
Nu er jeg doktor! En meget fornøyd forhenværende kandidat og hans smukke bedre halvdel.

Ikke la deg lure av tittelen – jeg kan veldig lite om filosofi, og gjorde meg faglig sett ferdig med Platon, Descartes og Locke for åtte år siden. Tittelen stammer fra den tiden da filosofi hadde en mye bredere betydning; på de fleste europeiske middelalderuniversiteter var filosofi nemlig alt som ikke falt inn under de mer yrkesrettede feltene teologi, medisin, og juss. I tittelen Philosophiae Doctor blir begrepet «filosofi» altså brukt i ordets opprinnelige greske betydning, «kjærlighet til visdom».4

VIP-rommet på Big Horn Steak House var koselig, og passet veldig bra til anledningen. Servicen og maten var upåklagelig.

Bragden ble så klart feiret på respektabelt vis. Umiddelbart etter disputasen var det en kakefest med boblevann på instituttet for alle som var på disputasen og resten av romfysikkgruppen. Senere på kvelden var det en middag med komiteen, veiledere, familie og venner på et eget rom hos Big Horn Steak House på Bryggen. Gratulasjoner satt løst gjennom hele dagen, og både hyggelige taler og fine og morsomme gaver ble høyt verdsatt av undertegnede. Alt i alt var dette en meget vellykket dag og kveld med hyggelige mennesker på alle bauger og kanter.

~~~

Nå som doktorgraden endelig er overstått, har jeg reflektert litt over hva jeg har vært igjennom og hvordan det er å være ferdig.

Det er ikke hver dag man fullfører en doktorgrad. Men selv på én og samme doktorgrad kan det føles som om man fullfører den både flere ganger og ingen ganger. Det var et paradoks som først slo meg under disputasmiddagen, da jeg fikk et spørsmål fra en av gjestene. Det foregikk omtrent slik:

– Hvordan var det å endelig fullføre doktorgraden?

– Joda, utrolig deilig, så klart. La nå det være sagt. Men jeg føler jo at jeg i all hovedsak fullførte graden da jeg leverte avhandlingen for fire måneder siden og tok sommerferie. Jeg begynte jo i ny jobb like etter ferien, så jeg føler på en måte at jeg allerede har beveget meg videre i livet.

– Nettopp, ja. Så hvordan føltes det å levere avhandlingen, da?

– Joda, igjen utrolig deilig, så klart. Men jeg følte jo at jeg ikke var helt ferdig siden jeg ikke skulle disputere før nå, fire måneder senere.

Det har altså ikke vært én enkeltstående, forløsende avslutning på arbeidet. Det er det jo forsåvidt aldri – det er alltid en måned eller tre mellom innlevering og disputas. Men likevel var det så klart veldig godt å få disputasen overstått og kunne legge doktorgradsarbeidet bak meg. Fremfor alt er det veldig godt å uhindret kunne rette blikket framover igjen. Drømmejobben jeg tiltrådte i august har ingenting med doktorgraden å gjøre, og jeg følte derfor allerede da at jeg hadde “kommet meg videre i livet”. Derfor har forberedelsene til disputasen føltes litt som et anker som har holdt meg igjen. Og nå, med disputasen overstått og graden oppnådd, har jeg endelig kastet loss og kan fritt seile ut over åpent hav og finne en ny havn.

Noen klissete sjøfartsmetaforer må man tåle i slike stunder. Det er uansett akkurat slik det føles.

~~~

Jeg nevnte innledningsvis at oppnåelsen av doktorgraden markerer slutten på flere kapitler i livet mitt. Først og fremst er det selvfølgelig doktorgradsarbeidet selv som avsluttes. I tre år har jeg vært ansatt som stipendiat ved universitetet, med doktorgraden som eneste arbeidsoppgave. Dette har innebært skriving og publisering av flere vitenskapelige artikler, en hel del reising på feltarbeid (i hovedsak til Svalbard) og på faglige konferanser (i hovedsak helt andre steder), og ikke minst, en hel del programmering for å analysere og visualisere data på en fornuftig måte.

Dernest markerer graden slutten på min tid på universitetet. I hele åtte år har jeg vært student ved universitetet i Bergen: Tre år på bachelor i fysikk, to år på master i romfysikk, og tre som doktorgradskandidat ved Birkelandssenteret for romforskning. Det har vært en koselig tid både faglig, sosialt, og personlig, og jeg skylder mye til mine medstudenter gjennom alle åtte årene.

Til sist markerer dette slutten på 20 år med utdanning, om man teller helt fra barneskolen: Ni år på grunnskole, tre på videregående, og åtte på universitetet. Nå får man riktignok betalt en grei årslønn for å være stipendiat (i skrivende stund vel 450 000), men samtidig er det helt tydelig også en utdanning, da til en videre karriere innen vitenskapen generelt og akademia spesielt.

Det kan kanskje komme som en overraskelse hvis jeg sier at doktorgraden slett ikke er det vanskeligste jeg har gjort under utdannelsen. For meg vil 10. klasse og de to første årene på videregående stå som de klart tyngste årene i min utdanning. For elever som er pliktoppfyllende og kunnskapstørste og ønsker å gjøre det bra i de fleste fag er arbeidsmengden enorm, og langt fra alle fagene oppleves like interessante og motiverende å jobbe med. Selv om jeg slapp unna med både mental og fysisk helse i god forfatning, kan jeg ikke annet enn å nikke anerkjennende til dagens ungdom som skriker om enormt press i disse årene. For selv om det faglige nivået under doktorgraden naturligvis er svært mye høyere, så hopper man jo ikke rett fra 10. klasse til doktorgradsstudier. Det er en glidende overgang, hvor man modnes både faglig og personlig, og når alt kom til alt føltes doktorgradsarbeidet på mange måter ikke betydelig verre enn en vanlig åtte-til-fire-jobb.

At jeg er ferdig med utdanning betyr dermed ikke at jeg er ferdig med å innta ny faglig kunnskap. Å nei du, langtifra. Med ny jobb er det veldig mye nytt å sette seg inn i, spesielt siden det er en dypt teknisk jobb i en sektor jeg aldri har jobbet i før. Programmering er på mange plan en stadig læringsprosess, enten man nesten på vanlig studievis går inn for å lære seg nye teknologier, slumper over nye teknikker og mønstre man kan bruke i egne prosjekter, eller oppdager nye måter å gjøre ting på gjennom refleksjon over egen praksis. Det passer meg i det hele tatt utmerket, for jeg elsker å lære mer om det jeg er lidenskapelig opptatt av, herunder de mange sidene av programvareutvikling. Kunnskapstørsthet vil nok alltid være en sentral del av meg, og det er jeg glad for.

~~~

Nå står jeg altså her, i båten min, med ankeret lettet og kurs rakt inn i fremtiden. Selv om ikke doktorgraden har vært blinkskudd hva gjelder faglig relevans, så tar jeg med meg mange gode erfaringer og opplevelser, og jeg er glad for utviklingen disse tre årene har gitt (mer om det i et nært forestående innlegg om fire ikke-faglige ting en doktorgrad bør lære deg). Ikke minst er det jo gjennom forskningen jeg virkelig fant ut at det var programmering jeg ville drive med på fulltid.

Derfor – ikke på grunn av status eller annet overfladisk svada, men på grunn av skrittene jeg allerede har tatt videre – er det veldig godt å endelig være helt ferdig med doktorgraden. Det er godt å være ferdig med universitetet og med fysikk som heldagsjobb, og det er godt å omsider ha tatt et aktivt valg om å stake meg ut en kurs jeg virkelig føler meg hjemme i.


  1. Strengt tatt vil komiteen anbefale til fakultetsstyret at jeg utnevnes til Ph.D., og med mindre månen snur oss ryggen og det begynner å snø i Sahara, vil dette bankes gjennom som en ren rutinesak. Selve diplomet blir utdelt på en felles halvårlig seremoni i januar, men for alle praktiske formål kan jeg nå kalle meg doktor.

  2. Funfact: Før i tiden ble fysikere og andre naturvitere kalt natural philosophers.

  3. Strengt tatt vil komiteen anbefale til fakultetsstyret at jeg utnevnes til Ph.D., og med mindre månen snur oss ryggen og det begynner å snø i Sahara, vil dette bankes gjennom som en ren rutinesak. Selve diplomet blir utdelt på en felles halvårlig seremoni i januar, men for alle praktiske formål kan jeg nå kalle meg doktor.

  4. Funfact: Før i tiden ble fysikere og andre naturvitere kalt natural philosophers.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Notify me of via e-mail. You can also subscribe without commenting.

4 thoughts on “Noen tanker om en fullført doktorgrad”

  1. Så interessant å lese. Gratulerer deg såååå mye! Jeg kan bare tenke meg at din skolegang nå føles som en lang reise. Jeg setter stor pris på din refleksjon over videregående og hvor tøft det var. For, som du skriver så var du absolutt pliktoppfyllende og kunnskapstørst. Slik opplevde jeg deg, og jeg har alltid sett tilbake på mine erfaringer i nettopp din klasse med en utrolig takknemlighet. Jeg lærte så mye, og hadde det så kjekt hos dere. Lykke til videre. Jeg er glad for å se at du fremdeles er lærelysten. Det ligger nok i din natur… Fortsett å være nysgjerrig. Livet er underfullt fascinerende!