Fire ikke-​faglige ting du bør få ut av en doktorgrad

I forrige innlegg reflekterte jeg litt over det å avslutte doktorgraden. Jeg nevnte der at begrepet «filosofi» i graden Philosophiae Doctor ble brukt i ordets opprinnelige greske betydning, «kjærlighet til visdom». Kunnskapstørsthet skorter det sannelig ikke på her i gården, og det er jo klart at man bør trives med å ha en sterk faglig fokus når man virkelig skal fordype seg i og forske på ett enkelt emne i tre år. Men en doktorgrad bør også få deg til å reflektere over mer generelle ting enn bare faget ditt.

Det er mye programmering i forskning på romfysikk, men generelt er det heller lite romfysikk i programmering. Siden jeg nå jobber med programvareutvikling er det derfor andre ting enn det rent faglige jeg i hovedsak tar med meg videre i livet. Jeg har tenkt litt på hva annet jeg har fått ut av de siste tre årene, og ønsker å fremheve fire mer generelle egenskaper. Nå var jeg riktignok ikke blottet for disse fra før av, så det er vanskelig for meg å si nøyaktig i hvor stor grad doktorgraden har bidratt, men det er hevet over enhver tvil at de siste tre årene har vært med på å definere meg som person gjennom blant annet å utvikle disse fire egenskapene. Og jeg tror og håper dette gjelder for mange andre som tar doktorgrad også.

Her er derfor fire ting jeg mener de fleste bør få ut av en doktorgrad, presentert i vilkårlig rekkefølge.

Kildekritikk – også i vitenskapelig litteratur

Den første egenskapen er en dypere evne til kildekritikk. I en verden av hvor ulike informasjonskanaler skriker om oppmerksomhet og prøver å overdøve hverandre med fristende overskrifter og dubiøse1 utsagn fra skråsikre eksperter, er det viktigere enn noen gang å passe på hvem og hva som får bli en del av verdensbildet ditt.

Dette visste jeg selvfølgelig fra før av. Mer overraskende var det derimot å få erfart at selv ikke alle “uskyldige” og dypt faglige/​tekniske vitenskapelige artikler, selv om de er fagfellevurdert, bør tas for god fisk og siteres ukritisk i egne publikasjoner. Sett i forhold til forskning på f.eks. ernæring og medisin er romfysikk et relativt tørt fagfelt med få etiske problemstillinger (noe jeg skrev en liten oppgave om i det obligatoriske faget Forskningsetikk). Men i all vitenskap er det en kamp om forskningsmidler. Det fører til et press på å overspille betydningen av egne resultater – jo mer revolusjonerende noe høres ut, jo lettere er det å få midler til nye prosjekter. Selv urelatert til dette kan det komme utsagn forfatterne ikke har godt grunnlag for; man bør nemlig ikke fremstå alt for usikker og ydmyk, for da kan det være vanskelig å få artikkelen publisert. Jeg opplevde det iblant som problematisk å skulle fremstå som mer sikker enn jeg var, men man gjør da det man kan for å overleve i forskningsjungelen. Det gikk, for mitt vedkommende, på ingen måte så langt at det kom inn i etiske gråsoner – det var mer snakk om å velge de riktige spissfindige formuleringene. Det bare ble litt som i denne stripen fra PhD Comics, som først og fremst er en humorstripe, men som veldig ofte tar ting på kornet:

Følgende stripe illustrerer også et problem med tanke på å virke mer sikker enn man er, når man skal sende inn et abstrakt (en oppsummering) til en konferanse om et halvt år og ikke aner hvilke resultater man kommer til å ha da. Denne er ikke engang satt på spissen.

Innsideblikk i den vitenskapelige metode

Den andre generelle egenskapen doktorgradsarbeidet har bidratt til er kunnskap om den den vitenskapelige metode, og ikke minst hvor den kommer til kort. Jeg har skrevet tre vitenskapelige artikler og bidratt betydelig på to til, og har dermed fått noe erfaring med hvordan vitenskap kan utføres. Og det var ikke alt jeg likte like godt. Jeg har allerede nevnt presset på å overspille betydningen av egne resultater, og det å måtte fremstå som mer sikker enn det man egentlig er. Men selv den vitenskapelige metode i seg selv er ikke like glamorøs i praksis som i teorien. PhD Comics setter det fint på spissen i denne stripen:

Selv om jeg gjerne skulle ønske det, så skred ikke forskningen min fram fra hypoteser som jeg designet eksperimenter for å teste. I hovedsak analyserte og plottet jeg detaljerte nordlys- og lignende data for noen måneder av gangen, bladde gjennom minutt for minutt og så etter interessante fenomener verken jeg eller litteraturen hadde en umiddelbar god forklaring på, og dykket ned i dypet av disse hendelsene for å se på dem i stor detalj – fra flest mulig vinkler med flest mulig instrumenter og mest mulig data. Så sammenfattet jeg observasjonene i artikler som da belyste fenomener som vitenskapen ikke hadde beskuet i like stor detalj før, gjorde noen betraktninger om hva som kunne ha forårsaket disse fenomenene, og nevnte ettertrykkelig at future studies will be necessary in order to ascertain the generality of these results and determine the physical mechanisms behind the observed phenomena. Eller noe slikt. Publiseringsverdig og bidragende til å fremme fagfeltet? Absolutt. Fremkommet ved Den Vitenskapelige Metode™? Not so much.

Men la det være klart: Den vitenskapelige metode, selv i en noe degradert form, er med god margin den mest robuste og pålitelige metoden vi har for å øke vår kunnskap om oss selv, verdenen, og universet. Og det er en verden av forskjell på å slumpe over noe man kan gjøre god forskning på, og å manipulere data for å få ønskede resultater. Førstnevnte har ført til oppdagelsen av alt fra penicillin og teflon til DNA og Big Bang – listen er lang – og sistnevnte har ingenting som helst å gjøre med den vitenskapelige metode.

Ydmykhet overfor andres kunnskap

Den tredje egenskapen er ydmykheten overfor andres kunnskap og erfaring. Når man bruker tre år på å fordype seg i et emne, så er det ikke utenkelig at man kan gå ut av det og kalle seg en ekspert på akkurat dette temaet. Men temaet eksisterer slett ikke i et vakuum; det er en liten kvist på en større gren av et fagfelt, som man kan betraktelig mindre om. Denne grenen er igjen en del av en enda større gren, som man kan enda mindre om, og denne sitter på et tre man knapt aner konturene av. Og treet er en del av en svær skog, som her kan få representere menneskenes samlede kunnskap.

Og når man sitter på denne lille kvisten med lesebrillene på og studerer små detaljer på bladene, så er det en svært berikende opplevelse å løfte blikket av og til for å beskue resten av skogen. Å legge bort forstørrelsesglasset for en stakket stund, og tenke på dette:

På hver eneste kvist på hver eneste gren på hvert eneste tre i hele skogen sitter det en som deg, som er ekspert på akkurat sine blader. En som vet mer om deres intrikate struktur og fargenyanser enn du noensinne kan håpe på å lære.

Mer enn du kan håpe på å lære, fordi den eneste måten du kan komme deg dit på er å klatre opp treet fra bunnen av. Og det har tatt deg åtte år med tung klatring å komme deg til akkurat din kvist på ditt eget tre.

PhD Comics har naturligvis noe å si om spisskompetanse også:

Jeg ser på det som et godt utgangspunkt å anta at andre vet mer enn meg. I mange tilfeller stemmer det. I mange tilfeller stemmer det overhodet ikke. Det er ikke så vanskelig å merke forskjell; det er bare å ha et aktivt øye for gode og dårlige argumenter. Noen fremstår som skråsikre, og faller helt i staver eller blir fornærmet når du ber dem begrunne synet sitt. I disse tilfellene er det greit å stole på seg selv, så lenge du har et godt grunnlag for ditt syn. Men ved å ha en grunnholdning om at andre vet mer enn meg, er jeg mye mer mottakelig for andres kunnskap, som igjen kan være med på å berike meg og mitt liv, og da igjen andre nær meg. Videre gjør det det mye lettere for meg å si at “dette kan jeg egentlig veldig lite om” når jeg uttaler meg om noe jeg ikke er ekspert på. Og det er heller ikke så dumt å fremstå som en som gjerne vil til bunns i saker og ting, og ikke bare er ute etter å bombastisk stadfeste min posisjon som den endelige fasiten.

Evne til å lære

Den fjerde og siste egenskapen jeg vil fremheve, er at du – av ren nødvendighet, om ikke annet – blir veldig god til å lære. Utdanning generelt frembringer jo denne kvaliteten, men det er likevel noe annet enn å ta vanlige fag. I arbeidet med doktorgraden er det ingen som forteller deg nøyaktig hva du må kunne eller når du må ha tilegnet deg denne kunnskapen. Det er ingen eksamen med et veldefinert pensum som man taktisk kan pugge og øve til.

Regnestykket består av deg, din forskning, og all kunnskap i hele verden, og for å maksimere kvaliteten på forskningen din må du tilegne deg kunnskap du selv mener er relevant. Samtidig må du du bruke tiden fornuftig, for du kan ikke lære deg alt. PhD Comics har selvfølgelig noe å si om dette også:

Uavhengig av hvor man er til å begynne med, tror jeg dette fremmer utvikling av et godt “kunnskapsfilter” og smarte måter å lære på for å raskere ta opp nødvendig kunnskap. Resultatet er at jeg nå har en urokkelig tro på min evne til å lære, i alle fall når det kommer til teoretisk kunnskap. Så lenge jeg har interesse og tid, så skal jeg få satt meg inn i hva jeg måtte ønske. Det er i det hele tatt en befriende følelse. Jeg vil anta at jeg her er i godt selskap med mange andre forhenværende doktorgradskandidater.2

---

Jeg mener på ingen som helst måte at man må ha doktorgrad for å inneha disse egenskapene. Velutviklet kildekritikk, habil læringsevne og det å være ydmyk overfor andres kunnskap mener jeg er essensielle egenskaper uansett hvem man er. Men jeg merker at doktorgradsarbeidet har vært med på å utvikle og fokusere disse egenskapene hos meg, og jeg gjetter på at de fleste andre som tar en doktorgrad vil sitte igjen med mye de samme følelsene. Dette er egenskaper som virkelig hjelper deg gjennom livet generelt og en doktorgrad spesielt.

Det, og en anskuelig dose PhD Comics.